søndag 16. februar 2014

Hvordan får han det til?


Nei, det er et mysterium for meg. Jeg forsøker å grave i meg selv, og vil så gjerne finne det samme som finnes i ham. Enda har jeg ikke lykkes i min arkeologiske utgravning.

Hva han har er nemlig det jeg vil kategorisere som stoisk ro.



La meg komme med et eksempel. Har natta (som vanlig) vært en lang ferd mot dag, med 7-8-9 oppvåkninger og nedroinger fordelt over 4-5 timer. Har noen bestemt seg for at dagen skal starte mens det står 05 på klokka, på tross av at jeg vet at den noen da kommer til å være utålmodig og småsutrete fra starten av. Selv da tar han det med knusende ro. Selv da har han alltid et smil å gi og motivasjon til å leke og tulle litt.



Jeg, derimot, jeg er trøttsur og vil helst gå inn med "the silent treatment" - selv om jeg vet at den har meget liten effekt på en 10 måneder gammel baby.


Greit nok, så har ikke han blitt bitt hardt i puppen to ganger på rad som vekkerklokke, og jeg er sikker på at han sov litt mens jeg ammet de fire gangene tidligere på natta. Likevel: Hvor tar han det fra?



Jeg lover meg selv at jeg også skal erverve denne roen. Neste gang. Neste gang skal jeg være flinkere. Fail. Igjen.

Heldigvis er det ikke lett å være gretten altfor lenge av gangen med en liten sjarmør som denne.
Har du stoisk ro og uendelig med tålmodighet?

10 kommentarer:

  1. Syns det høres ut som om dere begge er utrolig gode foreldre - du står på og kokkelerer og ammer, mens han minner deg på at du kan sakke tempoet littegranne, trenger en sånn klippe i livet sitt :) Nydelig familie du har! x

    SvarSlett
    Svar
    1. Vi komplementerer hverandre bra, ja :) Jeg vet det er ting som jeg er bedre på enn ham, og det er mange ting han er bedre på enn meg. Sammen kan vi gjøre det beste (mesteparten av tiden) for snuppelura, og vi kan hele tiden lære av hverandre. Det er veldig godt :) Aller mest er vi gode samarbeidspartnere, og det er veldig viktig!

      Han er min klippe, ja <3

      Håper du har hatt en flott helg, og har en strålende uke i vente! :)

      Slett
  2. Hehe, pappa her er den samme.. Har en unik nedroende effekt på spedbarn som jeg bare ikke skjønner meg på. Tror kanskje det er fordi han innerst inne liker babyer, mens jeg ikke skjønner meg noe særlig på dem..? Selv sier han at han er en typisk and (peaceful on the surface.. paddling like crazy below), men noen folk har bare den greia der. Vi er heldige som har disse mennene, så vi får heller være flinke på de andre greiene (jeg er en rev til å chase rørleggeren på telefon, f.eks.).

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, min sier ofte noe lignende: Han blir frustrert og sliten, men viser det ikke. Dét er et like stort mysterium for meg, for jeg klarer så definitivt ikke å la være å vise det etter et visst punkt ;) Vi får være flink til hva vi er flinke til, ja! Det er bra vi kan komplementere hverandre :)

      Slett
  3. Åh, dette var som å lese om seg selv. Spesielt fra den utmattende bebitiden, men også nå med treåring. De første månedene var det ofte Mannen som var oppe og gikk (og gikk og gikk) om nettene, selv om det liksom var jeg som "var hjemme" og han skulle på jobb neste dag. Jeg syntes det var flaut, og var misunnelig på hans utholdenhet. Heldigvis innså jeg etter hvert (med god hjelp fra mannen), at han jo fikk en pause fra hele bebiopplegget hver dag. han gikk jo der og savnet på jobb, mens jeg var oppi det hele tiden. Så da begynte jeg å bli misunnelig på at han kunne gå ut døra alene hver morgen i stedet, hehe. Og nå, tre år etter, er vi like ulike, men det er bare fint tenker jeg. Les her f. eks: http://paasandaker.blogspot.no/2013/10/akkurat-na.html Igjen, fint innlegg og fin blogg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det forstår jeg godt! Jeg kan gjerne sende snuppa over på Mr M, og hopper gladelig på å vaske opp framfor å leke om jeg får tilbudet. Det føles som om jeg er en elendig mamma i disse stundene, men jeg vet jo med meg selv at det er sånn det er: Vi mammaene tar i de fleste tilfeller mesteparten av støyten uansett - og på tross av at mennene "sliter seg ut" på jobb hver dag, er det en pause.

      Jeg har lest innlegget ditt, og kjente meg enormt igjen. Det skal ikke forundre meg om det er der jeg er om 2-3 år også ;)

      Takk for fine komplimenter! Jeg sender tusen tilbake til den fine bloggen din :)

      Slett
  4. Hehe, nei, jeg har IKKE noe i nærheten av stoisk ro, og jeg kan meddele at mannen er enda verre enn meg. Så da kan du jo bare tenke deg hvordan grinedager foregår her hjemme hos oss:p

    Og så herlige bilder:) Skikkelig fimt med noen skikkelige bilder av far og datter. Jeg er altfordårlig på det, men fra og med i morgen SKAL jeg skjerpe meg:)

    Og den åpne barnehagen du har tilgang på! Den ser så fin ut! Skulle ønske vi hadde noe sånt her, men det tror jeg faktisk ikke at vi har.

    SvarSlett
  5. Stoisk ro... :) Hehe, det må være medfødt, for etter min erfaring kan det ikke læres.
    Du har en nydelig liten familie Vilde!

    SvarSlett
  6. Til deg: http://lammelaartanker.wordpress.com/2014/02/21/liebster-blog-award-til-meg-og-bloggtips-til-deg/

    SvarSlett
  7. For en kjempenydelig liten familie dere er♥ Og han høres ut som den perfekte far!
    I starten av S sitt liv ble jeg mye mer stresset over småting. Husker jeg mistet alle varene mine og ville sette meg ned å gråte midt i butikken da S våknet i sjalet og skrek som den lille griseungen (ment positivt, jeg elsker griseunger♥) han er, da vi var å handlet. Nå blir jeg ikke så lett stresset, men kjenner jeg har mindre reserve energi, og våkne netter og sutrete dager gjør meg mer sliten enn de gjorde i starten.
    Jeg synes du er flink jeg Vilde! Det virker som dere har hatt flere harde netter i der siste, og det skal litt til å holdet positiviteten oppe.

    Godt de skjønne små er så skjønne og små at noen søvnløse netter og lange dager er vel verdt det :) ♥

    SvarSlett